Du kan være lykkelig hele tiden

Du kan være lykkelig hele tiden.

Det var overskriften på VG, med bilde av meg. Jeg må innrømme jeg ble litt nervøs da jeg så den overskriften lyse mot meg. Ikke at jeg ikke mener det, men det er vanskelig å forklare det og det er vanskelig å forstå det. Samtidig når du forstår det, så er det egentlig ikke vanskelig i det hele tatt.

Egentlig er det enda mer presist å si; du ER lykkelig hele tiden. Du får det bare ikke med deg. Faktisk så er du laget av en dyp fredfull glede.

Jeg vil prøve å forklare det så presist og kort jeg bare klarer, gjennom min egen historie, og hvordan jeg, med hånden på hjertet, kan si i dag at; Jeg er lykkelig hele tiden.

Min barndom hadde sine gleder og sorger, og jeg tenkte; Når jeg bare blir flink og best. Da skal jeg bli lykkelig. Mine venner og jeg ble Norgesmestre i volleyball. Det var selvfølgelig stas, men lykken var kortvarig. For prestasjon er ingen varig vei til lykke.

Bare jeg får meg en utdannelse, skal jeg bli lykkelig. Men i studietiden ble jeg så deprimert og ulykkelig at jeg holdt på å ta mitt eget liv. Så utdannelse er ingen garanti for lykke det heller.

Jeg bestemte meg for å flytte til utlandet og flyttet til København. Men lykken viste seg og ikke tilhøre en verdenskjent by eller et yndig land, for også der var jeg ulykkelig.

Bare jeg får en partner skal alt bli bra. Men ekteskapet endte i skilsmisse, så kjæreste er heller ingen garanti for et lykkelig liv. Ei heller singel tilværelsen som fulgte.

Hus og jobb var også et slit, så heller ikke der lå den garanterte nøkkelen til lykken.

Gode relasjoner og fine folk bra, men det viste seg at også noen av de som en gang var gode venner falt meg i ryggen, bedro meg, og lurte meg. Så heller ikke relasjoner viste seg å være en trygg havn for varig lykke.

Når ingen prestasjon, ingen ting og ingen mennesker var en garanti for varig lykke, gikk ferden innover. Innover i kroppen, tankene, emosjonene og sjelen.

Tenke positivt er vel og bra. Men mine tanker viste seg som en kontinuerlig elv av indre prat og bilder. En ustoppelig film av surr og mas, fra morgen til kveld, ja til og med i drømme. Tenk positivt, ja det er vel og bra, men litt uoppmerksomhet fra min side og klagingen var i gang. Bekymringene stod i kø, dommen over meg selv og andre piplet frem, kritikeren gikk opp på talerstolen og mulige katastrofer viste seg på horisonten. Så heller ikke tanken bød på varig lykke. Bare glimtvis.

Så var det å søke i emosjonene. Dra på kurs og bli kjent med følelsene mine, sette ord på dem og utrykke dem. Det var nyttig og bra, men emosjonene var flyktige, og jeg likte best de gode behagelige, men også her var det fort gjort å bli kidnappet av frykten, sorgen, sinnet, skammen, skylden, for så å bli skyldt opp på bredden av elven som en våt og kald klut i senhøstens sludd. Ikke heller emosjonene var et trygt sted for varig lykke.

Kroppen ble trent, massert, avspent, sjenket full, ruset, sjekket opp og gjennom sexet, lagt i solen, dyppet i vann og oljer, fylt på med vitaminer og mineraler, levd i askese, grønnkål smoothie ble drukket, fysioterapeuter og kiropraktorer fikk pløyd den igjennom, yoga, sol og mindfulness på eksotiske strender og fjelltopper, veganske måltider og faste, marinert i en fermentert skiløype eller en tennisbane. Over 17,000 dype knebøy på et år under pandemien, I kid you not. Alt vel og bra, men også her bare midlertidig glede.

Så fra fjerne land, høye fjell, dype skoger, åpne hav, gode prestasjoner, folk og fe, hus og hytte, familie og venner, tanker, emosjoner og kropp, og fortsatt ingen varig lykke. Hvor var det eneste stedet jeg ennå ikke hadde lett?

Gjennombruddet for min del kom når jeg kikket hitenfor det nærmeste. 

Hva er hitenfor det nærmeste? Hva er nærmere meg enn tankene, emosjonene og kroppen min? Jo, det er meg. Det er det i meg som kan se hva jeg tenker, føler og hva som skjer i kroppen min.

Frem til gjennombruddet hadde jeg trodd at jeg var det jeg tenkte, følte og kroppen min. Det var da jeg erfarte med hele meg at tanker, emosjoner og kropp, er noe jeg Har og ikke noe jeg Er, at jeg for første gang fikk bevisst kontakt med det i meg som alltid er lykkelig. 

Det var når jeg flyttet tyngdepunktet for min opplevelse av meg selv, ut av tanker, emosjoner og kropp, og hjem til det i meg som Ser at jeg har tanker, emosjoner og kropp. Det som Ser, er det jeg Er. Og dette som Ser, Er fredfull, stille, evig, Glede.

Hele min reise har vært som å gå ut hjemmefra fordi jeg ville hjem, eller som å lete etter brillene jeg har på hodet.