En idé
I begynnelsen var verden slik den var. Fjellet var fjell. Elven var elv. Dyret gikk over marken og visste ikke at det gikk.
Så kom mennesket, med en evne til å se for seg det som ikke er. Og slik formet mennesket jorden.
Fjellet ble en tunnel.
Elven ble strøm i en ledning.
Dyret ble eiendom.
Men den samme evnen som fylte jorden, fylte også hodet. Den bygde samtaler som aldri fant sted. Den så dager komme som aldri kom. Den hørte kritikk som ingen hadde uttalt.
Og slik lider fortsatt mennesket. Ikke av verden slik den er, men av alt det ser for seg.
Et sitat
… men i lengden ville selve skjulingen bli tegn på det de forsøkte å skjule, og skammen i dem bare vokste og vokste. Alt nå hadde den løsrevet seg fra sitt konkrete utgangspunkt og begynt å leve sitt eget, abstrakte liv i dem.
– Karl Ove Knausgård, En tid for alt
Et spørsmål
Hvor skjer det du bærer på?