En idé
Ute. Høst.
Jeg vandrer i halvsøvne mellom denne verden og min tenkte verden. Mellom langstrakte furuer og overmoden tyttebærlyng.
Kjølig. Dis.
Når jeg trekker inn luften, kjenner jeg innsiden av neseborene mine kjøles ned. I det halve sekundet kulden varer, er jeg her.
Stille. Vått.
En fugl letter fra et tre, og jeg stopper opp. Jeg ser den ikke. Men hele meg lytter, som om fuglen er alt som finnes.
Inspirert setter jeg meg ned på en stubbe for å fange denne verden med ord. På leting etter formuleringer graver jeg i min tenkte verden. Ordfagert og fint blir det. Men når jeg ser forsøket på papiret, tenker jeg:
«Hvor ble den av, denne verden jeg forsøkte å skrive om?»
Et sitat
Selvet kan vi ikke forholde oss til – bare fra.
Kjell Madsen
Et spørsmål
I hvilke situasjoner slutter du å forholde deg til deg selv?