Alene

En idé

Jeg skulle arrangere en festival så besøkende felte en tåre av glede. I fem år holdt jeg på. Jeg slet meg helt ut, og det ble magisk.

Så begynte jeg å jobbe i helsesektoren for å hjelpe andre.
Så begynte jeg i et AI-selskap for å redde menneskeheten.
Så skulle jeg redde verden ved å redde miljøet.

Men nå står jeg her, naken fra jag og med færre ambisjoner enn noen gang. Også innser jeg at dette var det eneste jeg trengte – å kle av meg.

Jeg snur meg og skuer skeptisk tilbake på fortiden min. Hva var alt dette styret med å hjelpe alle andre, når de kanskje også bare trengte å møte seg selv?

Trenger verden mitt mas, min mating av stimuli som om de var hjelpesløse alene? I hvert fall når maset kommer fra at jeg ikke klarte å hjelpe meg selv.

Alt jeg har igjen nå er å peke når folk kommer løpende. Peke tilbake mot deres eget hjerte, og spørre: hva løper du fra?

Et sitat

Våren kommer ikke raskere, uansett hvor mye du prøver.

Arnt & Nikolai

Et spørsmål

Har du vært naken i voksen alder?