Jeg har en fornemmelse av at når jeg slutter å ta ansvar for andres følelser, begynner jeg å ta ansvar for mine egne.
For det føles litt som en ansvarsfraskrivelse når jeg fyller sinnet mitt med dine følelser uten å gi plass til mine egne.
For det føles litt som en subtil flukt fra å møte meg selv ærlig når jeg forsøker å “fikse” deg eller tilpasse meg din opplevelse.
For det føles litt som en umyndiggjøring av deg når jeg påtar meg ansvaret for å bearbeide dine opplevelser.
Jeg kan hverken endre for deg, tolke for deg eller bearbeide for deg. Så når jeg klarer å si at din prosess er ditt, tror jeg at det blir veldig mye tydeligere hva som bare er mitt.
Men bry meg om deg, det skal jeg fortsette med!
Med alt her i livet er det slik at det er enkelte ting vi selv bestemmer over, andre vi ikke bestemmer over.
Epiktet
Hva tror du er forskjellen mellom å bry seg om noen og å ta ansvar for deres opplevelser?