Gullgraver

En idé

Som en gullgraver i mitt eget hode, holder jeg på. Innsikt er min sil, og her står jeg langs sinnets evige elv på utkikk.

Når strømmen er sterk, blir jeg dratt og skylt med. I månedsvis kan jeg ha nok med å bare holde meg flytende.

Men ellers står jeg med bena plantet stødig i strømmen. Jeg går gjennom grushaug etter grushaug. Lag på lag. Siler. Skiller.

Nå er det skammens tur. Den dukker opp, og vondt gjør det. Skammen over selvsentrerthet. Skammen over å ha villedet andre. Skammen over mine begjær.

Jeg vrir meg. Jeg skriker. Jeg vil ikke se på hva jeg har gjort.
Men det sniker seg tilbake, alt som ikke er forløst.
Og når jeg en dag ser at sånn er jeg, blir skammen i silen til gull.

Kanskje en dag er det ikke mer å se på. Da tar jeg silen min og setter meg på sandbankene og ser på alt som farer forbi. Uforstyrret lar vi det renne ut i evighetens hav, der sinnets elv oppløses i alt.

Et sitat:

Det er kun innsikt som gjør at ting forløses.

-Viggo Johansen

Et spørsmål

Er det noe i deg som du ikke vil se?