Et utenomjordisk vesen vokste opp på jorda. Det følte seg aldri helt hjemme. Opplevelsen av livet passet ikke helt inn med hvordan livet utfoldet seg.
Det veivet med armene og peker mot sin (indre) verden. "Dette er min opplevelse av virkeligheten."
Men ingen svarte. Ingen snudde seg engang.
Og litt etter litt justerte vesenet seg til denne verden.
Til svarene harmonerte med alt det fikk ros for. Til synet på livet var noe samfunnet var enig i.
Hver dag ble en kamp, med gruppetilhørighet som premie. Aldri var vesenet så populært, aldri var det så redd.
Sannheten til vesenet forble skjult for samfunnet, og for vesenet ble det en hviskende drøm om hva som kunne vært.
Tørr du å være betydningsløs?
- Vigdis Garbarek
Hvor mye av fokuset ditt går med til å forsøke å passe inn?