.webp)
Meny
Jeg har vært utbrent og sykemeldt. Jeg har vært så påkoblet at jeg knapt tenkte på annet enn jobb. Selv når min mor var døende, så var til tider jobb en mer dominerende kraft. Selvfølgelig ble jeg sliten av det.
Men hva lå til grunn for denne intensiteten?
Jeg vil påstå at en stor del av det var mine kjære masker. Modifiseringer av hvem jeg er, for å forsøke å passe inn.
På jobben skulle jeg vise at jeg alltid leverer skikkelig gode resultater. Sykemelding var heller ikke noe jeg driver med. Og jeg satte alltid oppgaven over mannen. Det er sånn jeg skulle være.
Klart en ivrig kar kan bli utslitt av å opprettholde dette. Men det er ikke bare maskene på jobben som gjør meg sliten.
Jeg skal være fri.
Jeg skal være en attraktiv person.
Jeg skal være smart.
Jeg skal være 1 000 andre ting i tillegg.
Maskene er overalt. Blant venner, familie, på trening, etter trening, i badstua, foran speilet, i senga.
Det er utallige konsepter om hvem Nikolai er, som jeg føler at jeg må opprettholde fordi … fordi da kan jeg … jo, poenget er at …
Men vent litt – hvorfor er det egentlig så viktig?
Hm, det er vel fordi jeg bare er jævelig redd.
Redd for hva som finnes bak.
Redd for om noen vil like meg uten.
Redd for å ikke bli forstått.
Redd for … [insert your shit here]
Å ta av en maske man er redd for, kan være helt vanvittig eksistensielt. Ord blir fattige.
Det er kanskje når konsekvensen av å ikke ta dem av, blir så stor, at en modenhet for å ta dem av oppstår.
Det er en lang prosess. Jeg bærer fortsatt mange masker, og jeg tror de fortsatt gjør meg sliten.
Vil du virkelig ditt liv, eller vil du noe du forventer er bedre? Vil du virkelig deg selv, eller søker du kun et annet selvbilde. Å ville seg selv er å gå bak maskene. Både de grove og de fine for å uttrykke det du venter av deg selv. Ingen finner ro før det er gjort.
Vigdis Garbarek
Bruker du all din energi til å opprettholde maskene dine?