En idé
Jeg lå i skilsmisse.
Vi hadde en liten gutt på 3 år.
Full jobb. Hus. Trampoline. Bil. Full krise.
For å unngå sykemelding, innvilget lederen min at jeg fikk samtale med en psykiatrisk sykepleier.
Han kom inn på kontoret mitt. Smaltalken var fort unnagjort. Så sa han:
Hva vil du?
Jeg visste ikke hva jeg ville. Jeg var forvirret. Jeg følte det ubehagelig. Det kom så brått og fort.
Jeg prøvde å trekke 'det-ulykkelige-barndoms-kortet',
Og at det hadde ikke vært så lett for meg.
Han så på meg som om jeg kjedet ham, og sa:
Jammen det er lenge siden du var barn nå.
Pause.
Hva vil du?
Gjentok han.
Jeg visste rett og slett ikke. Jeg var knott forvirret etter et turbulent ekteskap. Jeg visste ikke opp eller ned, og jeg sa jeg måtte tenke på det til neste uke.
Han takket for samtalen og gikk.
Neste uke kom, og jeg følte jeg hadde klart å komme frem til noe jeg ville. Jeg gledet meg nærmest til å fortelle ham det.
Jeg fortalte ham det og ventet at det skulle bæres inn kaffe, kaker og bifallsbrus.
Han så på meg like likeglad som uken før.
Så sa han:
Og hvem har ansvaret for dine valg da?
Det ble to skjellsettende og korte samtaler.
Hva vil du?
Hvem har ansvaret for dine valg?
Et sitat
Den som ikke vet hvilken havn han styrer mot, har ingen gunstig vind.
Seneca
Et spørsmål
Hvilken havn styrer du mot akkurat nå?